Kirkene våre er kanskje det mest typiske eksempel på begrepet «signalbygg». Et signalbyggs prioriterte plassering og særpregede arkitektur forteller at de skal gis oppmerksomhet. Signalbygg utfordrer oss til verdirefleksjon.

Foto øverst på siden: Byneset kirke. Foto: Kjetil Aa

I mine tidligere år, som leder i Byutviklingskomiteen i Trondheim, var det ikke sjelden en politisk dragkamp rundt begrepet «signalbygg». Hvilke bygg skulle være det? Hva skulle til for at de fikk spesialbehandling, både med hensyn til tomteplassering og de hensyn som måtte følge av regulering og utbygging i byggets nærmeste område. Debatten om høybygg ble ekstra sårbar, forståelig nok, dersom en utbygger for eksempel planla et høybygg nær, eller tett inntil en kirke.

Poenget med begrepet signalbygg var jo nettopp forutsetningen om at de skulle vises ekstra godt, og dermed få oppmerksomhet. Et slags signal om byens estetiske og kulturelle dannelse. Det visuelle skulle ha en verdifunksjon.

Det har vært utviklet fantastisk fine kirkegårder i byen vår de siste årene, men det har ikke vært bygd mange nye kirker i Trondheim. Noen politiske vedtak tyder på at mange folkevalgte ikke forstår, eller ikke vil behandle eksisterende signalbygg, spesielt kirker, med den nødvendige bevissthet og pietet.

Et konkret eksempel er Byåsen kirke, hvor det ble bygget en blokk tett innpå kirketomta. Et stort flertall sa ja. Noen gikk ut etterpå og sa at de angret, da de så at nybygget skjulte kirken fra den befolkede siden. Beboerne blir minnet om feilaktig lokalisering og høyde hver gang kirkeklokkene noen få meter bortenfor slår i veggene. Men en offentlig bekjennelse i Adresseavisen endrer ikke byggets størrelse eller plassering.

En syndsbekjennelse fra noen folkevalgte for feilgrepet burde imidlertid få konsekvenser for senere bygg. Men nå skal altså en av byens høyeste høyhus bygges like ved den samme kirka! Høyhuset blir områdets signalbygg! Klagesangene ble ikke hørt. Det ble et signal om at de kommersielle interessene vant, aktivt applaudert av de fleste folkevalgte.

Et kirkebygg gir et dobbelt signal. Det er ikke bare et av mange kulturbygg byen kan være stolt av. Kirkebygget har i mange århundrer vært det lokale og nære signal om noe som har bærekraft uten datostempel. Et signal om at det finnes en åpen dør til et hellig rom som peker høyt nok til å gi oss himmelglimt, en påminnelse om ikke-materielle verdier som er en vesentlig del av menneskers identitet og fremtid. Nidarosdomen er for eksempel ikke mindre enn et landemerke, en felles Norges-historie og byens identitet.

Winston Churchill, briten med sigaren og V-tegnet, var faktisk også interessert i estetikk og arkitektur. Han sa en gang følgende: «Først former vi byggene, så former de oss.»

Refleksjonsutfordringen går til oss alle, men særlig våre folkevalgte i bystyre og bygningsråd.

Kirkene har alltid vært, og har fortsatt verbal støtte for å være viktige signalbygg. Å ikke ta hensyn til dette i praksis, er også et signal.

Erfart kunnskap er som en årsmelding, den er til å lære av. Lærdom gir et signal om håp. Håp for håndtering av signalbygg som formidler håp.