2022 ble et år der menigheter videreførte gode erfaringer med nye måter å møtes på under pandemitiden, som for eksempel ved bålpannen eller på digitale plattformer som Snapchat. Det har også vært et år der ansatte erfarer at pandemien har vært krevende for mange. Forskning viser at flere unge sliter psykisk etter år med nedstengning, og ansatte erfarer dette i menighetenes møte med barn og unge. Det er en økning i antall unge med blant annet spiseforstyrrelser, angst, depresjon og andre alvorlige psykiske lidelser. Det har gitt behov for kunnskap og kompetanse for ansatte som ukentlig møter større samlinger av unge som skal oppleve at kirken har trygge rom. Dette blir viktig satsing også fremover.

Foto øverst på siden: Det var skikkelig god stemning da Barnas katedral, i samarbeid med restauranten Credo inviterte til julemiddag. Foto: Jana Pavlova

Å ta imot ukrainske flykninger som kom til Trondheim har diakonien vært tett på, blant annet ved nært samarbeid med frivillighetssentralene som lokale koordinatorer, og ved å invitere nyankomne bosatte flyktninger på sommerferietur til Storbuan økogård.

I Barnas katedral har teaterverksted og kunstverksted blitt utvidet fra å være periodebaserte prosjekter på noen uker til å bli permanente aktiviteter som tilbys gjennom hele året. Kirkemiddagensetablerte samarbeid med restauranten Credo samler mange barnefamilier og lavinntektsgrupper til middag en gang i mnd. Markering av FNs barnekonvensjon og teateroppsetninger samler ca. 2000-2500 barn fra hele byen.

U-kirka har utviklet flere nye delprosjekter og invitert bredt organisasjoner og enheter som jobber med unge i byen til det som kalles for «Nettverksforum». Slik jobbes det hele tiden med å utvikle U-kirkas visjon og mål i samhandling og samskaping med andre aktører.

Visjon:
«Å møte hele ungdommen, og sammen skape arenaer som både trengs og ønskes»

Mål:
«UngdomAt ungdom i Trondheim opplever forsterket livskvalitet »

Bakgrunn:
«Forskning viser at flere unge får dårligere psykisk helse. U-kirka vil bidra til at unge opplever en god hverdag.rsterket livskvalitet »

Barn og familier om Barnas katedral

Sievers forteller: “Når vi går forbi kirka, vil sønnen min alltid inn.

Her treffes vi på tvers av alder, og vi som bor i området kobles sammen. Barnas Katedral inviterer til aktiviteter og et sted å møtes uten at det koster noe.  Jeg vil anbefale politikerne i Trondheim til å ta en tur til kirka for å sjekke ut noe som er så bra som dette!”

“Barnas Katedral utstråler positiv energi. Miljøet er inkluderende. Vår familie har aldri gått mye i kirka, men i Barnas Katedral trives vi så godt at vi er der så mye vi kan.” 

Gemignani forteller om fine møter i kirka med folk fra forskjellige kulturer.

Hun sier: “Barnas Katedral evner å samle alle og skape relasjoner mellom oss. Det er en fin møteplass, og så er det veldig høy kvalitet på aktivitetene for barna. Når barna mine har vært der, kommer de smilende og glade hjem. Når vi sitter sammen på langbord under «Middag med Credo» føles det som å være hjemme.”

Fra snapchat #fortelldet:

«Vi anser at dette tilbudet er svært viktig som inkluderende tiltak på Hoeggen skole, all den tid vi observerer at elever som enten har vanskelige forhold hjemme, eller ikke har like stor tilhørighet i klassemiljøet, benytter seg av tilbudet. Alt i alt har vi hatt oppmøte på opp mot 50%, noe som er skyhøyt over oppmøteprosent på alle andre fritidsaktiviteter i nærområdet. Av alle aktiviteter utenom skolens undervisningstid, anser vi dette tilbudet som det aller viktigste mtp. sosial inkludering av elever på Hoeggen skole.»

Uttalelse fra Hoeggen skole, ved Rikart Nyheim, avdelingsleder 8. trinn om frokostkafé

Foto øverst: Karina Lein

Spise sammen

Gudrun er en av de første som kommer til frokostkafeen denne morgenen. Som mange av sine klassekamerater på åttende trinn, kommer hun gjerne hit hver onsdag.

– På Snap, Insta og på klubben, forteller hun da vi spør om hvordan hun fikk vite om tilbudet.

– Grøt, kakao og varme rundstykker, svarer hun når hun blir spurt om hva hun helst forsyner seg av.

– Så er det veldig koselig å spise sammen, legger hun til.

Snart er rommet fylt med nærmere 50 av 90 åttendeklassingene ved skolen.

Frokostkafe og lunsjkafe er et gratis, livsynsåpent tilbud for elever på 8. trinn ved til nå fire ungdomsskoler i Trondheim. Foruten i Klæbu er det Frokostkafe på Markaplassen, Hoeggen og Åsheim. Ved Charlottenlund, Spongdal og Sunnland er det lunsjkafe.

Frokosten og lunsjen er enkle og sunne måltider med gode samtaler, spill og ulike bord-aktiviteter. Kafeene er åpne, inkluderende og fellesskapsbyggende møteplasser både før skoledagen starter, og midt på dagen.

Prosjektet ble startet på Sunnland ungdomsskole i september 2020. Det viste seg å være så populært at «Ung i Trondheim» ved hjelp av midler fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet startet opp ved flere skoler.

Kirken og kommunen står for driften av kafeene, mens skolen stiller med lokaler. Ansatte i Trondheim kommune (både Kulturenheten og Barne- og familietjenesten) og i Den norske kirke samarbeider om å gjøre kafeene klare for frokost og lunsj, samt være til stede sammen med ungdommene under måltidet.

– Blir bedre kjent

Kristine Hørgård Unsmo er diakonimedarbeider i Klæbu menighet. Hun har vært med siden oppstarten av frokostkafeen i 2012, og synes det er fint å være med på, forberede frokost og snakke med ungdommene. Hun ser også på kafeen som et miljøbyggende tiltak.

– Jeg opplever at den er inkluderende, og at de som kommer blir bedre kjent på tvers av de tre klassene, sier hun.

Foto øverst: Fredrik Aakerhus med marvinet herr Muffin. Foto: Karina Lein

– Herr Muffin har levd et langt og rikt liv. Han har opplevd å få mange barn, er stolt av barna sine og en god familiefar, men har også erfart tap. Nå er han inne i sitt livs høst, og kjenner på hvordan det er å stå igjen når han nærmer seg slutten av livet. Til tross det har han mye liv i seg, ikke minst er han glad i sang og musikk, forteller Fredrik.

Godt kjent med ham

Forestillingen Herr Muffin har blitt satt opp i Lademoen kirke i flere år. Fredrik er den tredje skuespilleren som spiller det. Gjennom hyggelige møter med Herr Muffin over lang tid har han blitt godt kjent med ham.

Forestillingen spilles for barnehager og skoler i Trondheim. Å snakke med barn om døden, mener Fredrik er viktig.

– «Farvel, Herr Muffin» er et stykke som går rett på sak. Her er det ingen tunge metaforer. Når man dør, så dør man, og vi vet ikke hva som skjer etter døden. Kanskje får vi kvile, kanskje kommer vi til himmelen. Jeg synes den direkte og ærlige tilnærmingen er fin, sier Fredrik.

Kirkerommet som scene

Han tror også det kan være et fint stykke å oppleve for barn som har mistet noen.

– Kanskje forstår de det ikke helt det som har skjedd, og at det kan være fint å se en forestilling som dette og snakke ut fra, sier Fredrik.

I etterkant av forestillingene hadde han samtaler med barna.

Å ha kirka som scene er nærmest litt majestetisk, synes han.

– Når vi snakker om at vi kanskje kommer til himmelen når vi dør, passer det jo derimot veldig godt å være i en kirke, peker Fredrik på.

– Samtidig er vi jo veldig nedpå med kulissene som utgjør hjemmet til Herr Muffin. Han bor jo i en pappeske, men kulissene viser hvordan den ser i Herr Muffin sine tanker, smiler Fredrik.

Forestillingen spilles i kirka, men er livssynsnøytral. Her vet ingen hva som skjer etter døden.

Fredrik håper at «Fravel, herr Muffin» kan åpne opp slik at det også enklere for foreldre å snakke med ungene sine om hva de tror skjer etter døden. Han mener folk i alle aldre har godt av å reflektere mer over døden.

– Alle opplever vi tap. Nylig mistet kompisen min katta si som han var veldig glad i, forteller han.

Grete og Asbjørg har servert kaffe og vafler siden 80-tallet

Tok du turen innom Kirkehagen under Olavsfest, er sjansen stor for at du møtte Grete Ståhl eller Asbjørg Hellesvik. De to har jobbet frivillig i over 40 år for festivalen!

«Jeg skal ikke jobbe før kl. 14.30 i dag, men er på vei dit nå. Etter kl.12 går bra»

Grete Ståhl i en sms tirsdag formiddag

Vi har nemlig bedt om en prat med en av de mest engasjerte i Kirkehagen under Olavsfest. Grete Ståhl fra Lade menighet kan ikke huske første gang hun var frivillig under festivalen. Hun er en av flere i det som av mange omtales som «kafé-gjengen» som består av frivillige fra menighetene Lade, Ilen, Nidarsos domkirkes sokn og Bakklandet og Lademoen.

Klokka passerer 12, og vi møter Grete utenfor kafeen i Kirkehagen. Men selv om hun ikke begynner skiftet sitt før om to timer, er hun i full sving.

– De trenger litt mer kaffe og noen flere tallerkener, så skal bare levere dette, sier hun.

Bidratt i mange år

Vi slår oss ned inne i Waisenhuset. Det gamle røde trehuset som omkranser Kirkehagen, stedet rett bak Vestfrontplassen. Fra kjøkkenet stekes den ene etter den andre vaffelplaten denne godværsdagen.

– Her har jeg vært med i mange år, men det er først i år at jeg har vært ansvarshavende. Eller, delvis i fjor også, men det kan ikke sammenlignes, forteller Grete og sikter til fjorårets amputerte festival grunnet pandemien.

– Men jeg har vært dagansvarlig i flere år, men hvor mange år husker jeg ikke. Før det har jeg vært frivillig og tatt vakter.

Hun begynner å tenke tilbake. For når var første gang hun var frivillig under Olavsfest?

– Jeg husker vi holdt til inne i Borggården, men jeg husker ikke når altså. Det må jeg spørre Asbjørg om. Det er mange år siden. Veldig mange.

Og hvem Asbjørg er, kommer vi tilbake til. Først må vi få svar på hva som gjør at Grete og flere kommer tilbake hit år etter år?

Det hele startet i Borggården

– Det gir meg et felleskap. Du blir kjent med folk fra andre menigheter, og du ser at de som kommer hit synes det er trivelig at du er her. Det er en form for diakoni som gjør at du treffer mange hyggelige mennesker. Publikum synes det er utrolig fint her. Mange av de vet jo ikke at Kirkehagen eksisterer engang! Men det vet de nå, smiler Grete.

Det er frivillige fra de fiire nevnte menighetene som sørger for at kafé -driften går sin gang. Det er alltid en fra hver menighet som skal være dagansvarlig, to på formmidagen og to på ettermiddag.

– Hovedansvarlig må sørge for at vi har det vi skal. Er vi tomme for varer, må vi skaffe det. Den hovedansvarlige fører lister og sørger for at alt er på plass, sier Grete.

De frivillige som jobber i kafeen i Kirkehagen går ut og inn. Kaffe fylles på. Vafler stekes. Så kommer personen Grete håper skal hjelpe henne med å huske når hun første gang var frivillig under festivalen.

– Der er Asbjørg, som jeg snakket om. Husker du når vi begynte med det her, Asbjørg?

Protesterte mot plasseringen

Det diskuteres frem og tilbake mellom de to godt voksne kvinnene. Det hele startet altså i Borggården, men akkurat når er ikke enkelt å huske. Ikke for Grete. Ikke for Asbjørg. De husker at historisk marked ble flyttet ut av Borggården, og da ble de også flyttet ut til det som idag er plassen utenfor Kirkehagen.

– Da stod vi utenfor her et år, men det var jo ingen som kom hit. Det endte med at vi protesterte. Resultatet var at det ikke var noen kafédrift her et år, men så fikk vi komme hit, til det som idag er Kirkehagen. Her er det kjempefint og masse folk når det er godt vær, forteller Asbjørg.

Verken Grete eller Asbjørg klarer å huske første gang de solgte kaffe og vafler under Olavsfest. Men de resonnerer seg frem til at det må ha vært tidlig, veldig tidlig på 80-tallet.

Foto øverst: Sokneprest i Bakklandet og Lademoen sokn, Stein Ellinggard døper Rigmor Aud Aronsen Törmä. Foto: Yngvil Bjellaanes

– Det kjennes veldig bra. Veldig godt, sier hovedpersonen selv rett etter at hun er blitt døpt av sokneprest i Bakklandet og Lademoen sokn, Stein Ellinggard.

Pilegrimsfølget på syv har vandret sammen fra Stiklestad. Det er en humørfylt gjeng med litt slitne føtter som nå står og nyter sola utenfor Lademoen kirke. At de kun har kjent hverandre en liten uke, er nesten ikke til å tro. For hovedpersonen selv var det et perfekt tidspunkt å la seg bli døpt.

– Det passet så fint at vi kunne få til dette her i Trondheim nå, etter alt vi har opplevd sammen de siste dagene. Perfekt anledning, sier Rigmor.

Hun forteller at hun lenge har kjent på lysten til å bli døpt.

– Jeg har tenkt på dette lenge, men jeg ville ikke ha så mye oppstyr rundt dåpen. Da jeg hørte om drop in-dåp i fjor tenkte jeg at dette skal jeg gjøre ved første anledning, sier hun.

Fikk fadder-spørsmål ved frokostbordet

Rundt henne står pilegrimsfølget, smilende, men vi kan også skimte en liten tåre i øyekroken hos et par av de. Kanskje ikke så rart. De to fadderne Janne Sollie og Rikarda Marie Grønnvoll Svensen ante ingenting før de fikk spørsmålet til frokosten noen timer tidligere denne dagen.

– Jeg er fadder til ganske mange, men ikke på den her måten. Det er utrolig stort og veldig spesielt. Veldig fint, sier Janne Sollie.

Og på spørsmål om hvordan pilegrimsturen fra Stiklestad til Trondheim har vært, er det et unisont svar fra hele gjengen. De er alle skjønt enige om at dette har vært en stor opplevelse.

– Turen har vært utrolig bra. Vi har kost oss masse, sier Rigmor.

Mer personlig dåp

Drop in-dåpen er en del av Olavsfest. Inne i Lademoen kirke er noen av bordene dekket med kaffekopper og kakefat. Kapellan Kristina Bjåstad har akkurat døpt en liten baby, og nå sitter hun rundt et av bordene sammen med Martine Moore Edvardsen (menighetspedagog), Roald Håbrekke (daglig leder menighet), Runa Svare (frivillig), Gøril Linge Five (menighetsrådet), Sissel Høve Smørvik (diakon) og Stein Ellinggard (sokneprest). Alle har de bidratt til å gjennomføre drop in-dåpen denne Olsok-fredagen. Så hvilke tilbakemelinger får de fra dåpsfamiliene på denne relativt nye formen for dåp?

– Det er nok sånn at hadde det ikke vært for drop in- dåp, hadde de kanskje ikke døpt seg. Mange føler på et ubehag, de føler seg på utstilling med den tradisjonelle dåpen, sier Bjåstad.

Det nikkes bekreftende rundt bordet.

– Dåpsfamiliene har jo en veldig fremtredene plass under gudstjenesten. Det blir rett og slett for offentlig og stort for mange. Også ser vi at færre kjenner seg igjen i gudstjenesten og liturgien, så jeg tror vi må tilby mer private samlinger, som drop in-dåp. De blir mer personlig tilrettelagt, sier Ellinggard.

Først ut i Norge

Soknepresten var den første som arrangerte drop in-dåp i Norge tilbake i 2016, også da i Lademoen kirke. Ideen hentet han fra Sverige og Svenska kyrkan.

– Svenskene tok tak i de synkende dåpstallene, blant annet ved å arrangere drop in-dåp. Vi ser jo det samme her i Norge. Dåpstallene er synkende, så vi er nødt til å tenke anderledes, sier Ellingard som ifjor mottok Olavsstipendet for prosjektet «Frelst i en fei? – en kritisk undersøkelse omkring bruken av drop-in dåp fra 2016-2019».

Det kom ingen flere innom for å døpe seg denne fredagen, men det er en godt fornøyd gjeng som nå pakker sammen, og Den norske kirke har fått to nye medlemmer; Et spebarn og en pilegrim.

Sommerferietilbud for flyktninger fra Ukraina

Diakoner fra Heimdal og Tiller menigheter arrangerte i samarbeid med KIA (Kristent Interkulturelt Arbeid) sommerferietur til Storbuan økogård for flyktninger fra Ukraina.

Sommerturen var et gratis ferietilbud for barnefamilier. Vi hadde en gruppe med 28 deltakere, og 5 ledere. Målsettingen med turen var å gi en liten ferie med aktiviteter og opplevelser som bidrar til sosial integrering, trygghet og avkobling fra en tøff hverdag. Gjennom turen ønsket vi å skape et fellesskap som bidro til at de sammen kunne bli kjent med nye sider av norsk kultur, natur og friluftsliv, få nye impulser og flere ting å snakke om.

Tilbudet omfattet forskjellige lavterskelaktiviteter som f.eks. pilegrimstur med åndelig påfyll, kano /kajakk, bading, korssamlinger med en reke ulike aktiviteter og avslapping i stillhet.

Det var en fin sommertur både for voksne og barn som ble avsluttet med omvisning på Gammelgruva – Orkla Industrimuseum og middag på Bergmannskroa. Familiene forteller at de har fått en variert, lærerik, morsom og minneverdig ferie.

Kirkemiddag i Heimdal kirke

Heimdal menighet arrangerte en felles kirkemiddag både for ukrainske flyktninger og menighetsmedlemmer. Det er et populært gratis tilbud som bidrar til inkludering og integrering i lokalsamfunnet, samt mulighet til å knytte bånd med andre gjennom felles opplevelser og utvikle sosiale ferdigheter.

55 gjester var til stede.Etter middagen hørte vi foredrag om «Kirkens virksomhet i krigens tid i Ukraina».

Adventsleier på Mjuklia

Adventsleir på Mjuklia ble arrangert i samarbeid med Mjuklia gjestegård, diakon fra Heimdal menighet og KIA. Flyktninger fra Ukraina var spesielt invitert. Det var en suksessfull leir fylt med aktiviteter både for barn og voksne. 16 ukrainere deltok på leir. Vi ønsket å samle en gjeng med ukrainere til en helhetlig adventsleir på Mjuklia, hvor alle ble inkludert og ble sett. Vi fikk historier fra Bibelen, holdt juleverksted, ble kjent med hverandre og lekte og spiste god mat.

30 orgelelever fra Trøndelag med urfremføring i Nidarosdomen

Tirsdag 21. april var det urfremføring av 5 orgelverker for barn og unge i Nidarosdomen, kalt «Schult-suiten».  Orgel blir ofte koblet opp mot tradisjonell liturgisk musikk, men i Schult-suiten er barna selv i fokus, og både musikk fra spillverdenen og kjente fotballsanger hørte vi ljome ut fra de 10 000 pipene til Steinmeyer-orgelet!

I arbeidet med å motivere barn og unge til å spille orgel, spurte Kirkelig fellesråd i Trondheim (KfiT)  fem komponister om å skrive ny orgelmusikk.

– Vi spurte komponister som har skrevet orgelmusikk til ulike aldersgrupper, og som vi med stor sikkerhet visste kunne skrive musikk tilpasset barn og unge, forteller domkantor Petra Bjørkhaug.

Viktigst av alt er spillegleden

Det er flere komponister som kunne gjort dette, men vi valgte disse fem: Magnus Asplund, Trond Gilberg, Inger Lise Ulsrud, Bjørn Vidar Ulvedalen og Knut Anders Vestad, sier Bjørkhaug og fortsetter;

– Vi hadde en lang drøfting på hva dette skulle være. Skal dette være liturgisk musikk, eller skal dette være én type musikk?  Vi landet på at det vi ville ha, var forskjellige typer utrykk og den viktigste motivator var å skape spilleglede hos barn og ungdom, sier domkantoren.

Støtte til trønderske kirkemusikere

Navnet Schult-suiten er til minne om Tollkasserer Aage Claudius Schult (1790-1868), som i 1864 testamenterte et legat til støtte for blant andre kirkemusikere i Trondheim. Legatet forvaltes av KFIT, og 2018 ble det bevilget midler til utarbeidelse av orgelmusikk til barn og unge. Suiten ble publisert i 2021, men på grunn av pandemien ble lanseringskonserten utsatt til i år.

Bilde tå’n Ivers og Angry Birds

– Så snakket vi om hvilken musikk er det barn og unge forholder seg til, og spillmusikk er jo en del av de unges verden. Vi ba da komponist Knut A. Vestad om å finne frem forskjellige melodier fra spillverdenen og lage noe ut av det. Så var det jo slik at vi ville ha musikk med forskjellig uttrykk, som folkemusikk, og samisk, og da fotballsanger kom opp som et forslag, gikk vi for det, smiler domkantoren.

– Dermed fikk vi levert et artig stykke på fotballsanger. Så skrev en av komponistene et stykke over en salme, en påskesalme faktisk. Det er salmen «påskemorgen slukker sorgen», som tidsmessig passer perfekt til lanseringen tredje påskedag.

Orgelklubben Ludvig

– Jeg må nevne orgelklubben «Ludvig», sier hun, og får ikke fullrost klubben nok.

David Scott Hamnes er kantor i Ilen og jobber iherdig med å utvikle interessen for orgel, og å få nye elever til orgelspill. Han leder orgelklubben, som er en viktig part i dette arbeidet.

– Orgelklubben har som hovedformål å skape et barnevennlig miljø for å spille orgel, og få flere til å bli nysgjerrige på instrumentet.

Tilrettelegger orgelet for barneføtter

Domkantoren er glad for at orgelet er blitt gjort lettere for barn å spille på.

– Orgelet har jo en historikk som kirkemusikk-instrument, og veldig mye av orgelmusikken er knyttet til det liturgiske. Og så er orgelet fysisk utformet slik at man gjennom generasjoner har tenkt at man må være voksen for å spille, men der har det skjedd en endring. Man har fått lagt til rette slik at små barn kan spille orgel ved å for eksempel forhøye pedalene. Det vil si at det er laget  pedalforhøyere slik at små barn kan nå ned på pedalene. Slik var det ikke for 20, 30 år siden.

– Vi som har jobbet med det her synes at dette arbeidet er veldig viktig, og et banebrytende arbeid med å ha fokus på ny orgelmusikk for barn og unge. Orgel er et instrument som har en høy terskel å begynne å spille på for mange, siden det som regel står i en kirke. Viktig bidrag på veien er å gjøre orgelet tilgjengelig repertoarmessig, slik at det fenger interesse ved å få ting satt på plass, sier hun.

Foto øverst: Mange fra kirka møtte opp for å delta i paraden under Trondheim Pride i september. Foto: Tone gullaksen.

I februar i fjor erkjente et samlet Bispemøte at kirken har påført homofile og lesbiske skade og smerte. Det skal være rom i Den norske kirke for å være den man er og elske den man vil. Kirkeverge, biskoper og proster støttet alle kirkas deltakelse under Trondheim Pride, og mange ansatte og frivillige i begge arbeidsgiverlinjer møtte opp for å gå gjennom Trondheims gater under banneret “Kirken på Pride”. Det ble også arrangert Regnbuemesse i Nidarosdomen, PopUp-kafe med servering av boller og kaffe på stand, i tillegg til deltakelse i selve paraden.

Større miljø med samlokalisering av staber

I Brøsetvegen 168, på andre siden av veien for Strinda kirke, har staben i Strinda, Berg og Strindheim menigheter kontorplass. Her holder også prosten i Strinda, Heimdal og Byåsen prosti til, samt prostesekretær og prostiprest. Totalt huser lokalene kontorer og møterom for 21 personer.

Staben i Strinda og Berg menigheter har vært samlokalisert i mange år, og rett før pandemien brøt ut ble det vedtatt at også staben i Strindheim skulle innlemmes i fellesskapet. I realiteten ble det gjennomført da vi gikk tilbake til normalhverdag etter pandemien. De ansatte i Strindheim menighet flyttet fra kirkens kontorlokaler og over til Brøsetvegen, noe som krever en del pendling mellom Moholt og Valentinlyst for å opprettholde åpningstid og følge opp all aktiviteten som skjer i Strindheim kirke, og som nok kan kjennes litt tungvint til tider.

Men endringen har ført til et større miljø for alle, og særlig ansatte som var alene om sitt fagfelt uttrykker at det nå er et tettere og enklere samarbeid og at det gir muligheter for samhandling og kreativitet på et annet nivå.

De tre menighetene er på mange måter ulike og var som øvrige menigheter i byen gjennom en vurderingsfase i forbindelse med soknestrukturprosjektet, men landet på at de inntil videre består som tre separate menigheter. Et positivt resultat av prosessen er imidlertid at menighetene ønsker et enda tettere samarbeid, og der menighetsrådene med jevne mellomrom samles og inviterer de ansatte med i diskusjoner om veien videre.

I 2022 ble det for første gang arrangert en felles fest for frivillige og ansatte i alle tre menigheter. Over 100 personer deltok, og det ble en stor suksess. Det å se og bli kjent med alle andre som deltar frivillig eller jobber i menigheten var veldig fint, og ga inspirasjon. Festen ble holdt på plenen utenfor Berg kirke i strålende vær. Neste år er det Strindheim som tar stafettpinnen.

Med ansatte som jobber på tvers av både to og tre menigheter, ligger det til rette for at man får til et bredere tilbud som kan favne mange. Den relativt korte geografiske avstanden mellom kirkebyggene gjør at man faktisk kan rekke både gudstjeneste i lokalmenigheten sin, en ettermiddagsmeditasjon i et stille kirkerom og en kveldskonsert med orgel og sang på samme dag!